Eventyr i Månefjellet

6. august 1945 falt atombomben over Hiroshima. Et grufullt skrekkens inferno. Men var det mulig å nytte den nye energi til fredelig gjenoppbygging og ikke til destruktiv krigføring? En ung norsk fysiker, som oppholdt seg i USA under den annen verdenskrig, bar på denne drøm da han vendte tilbake til hjemlandet.

Den hjemvendte vitenskapsmann, Gunnar Randers var hans navn, delte sine tanker med den selvutdannede ingeniør Odd Dahl og den unge og energiske forsvarsminister, Jens Christian Hauge. Det var en trio med dynamitt i. Randers var teoretikeren, Dahl praktikeren og Hauge den politiske eksekutør. Og de handlet raskt. Alt 1. januar 1948 var Institutt for Atomenergi en realitet. I formen et militært initiativ, men i realiteten var det en sivil og fredelig utnyttelse av den nye energiformen som var målet. De første årene var virksomheten konsentrert til Kjeller. Lille Norge ble en pioner i internasjonal kjernefysisk forskning.

ifeifeife
Statsråd Jens Christian Hauge - drev med sin dynamiske kraft atomplanene gjennom i Storting og regjering. Fysikern Gunnar Randers - initiativtaker og "far" til Institutt for Atomenergi. Ingenjør Odd Dahl - trollmannen og byggmesteren i Månefjellet.

Direktøren på Saugbrugs banker på
Men Randers ville videre. Han ønsket en kraftproduserende reaktor med høy temperatur og høyt trykk. Men det måtte nødvendigvis være hos en energikrevende avtaker. Mens Randers en aprildag i 1955 satt og grublet over hvor han kunne finne en slik partner, banket det på døra. Mannen som sto på terskelen var direktør O.T. Jarlsby ved Saugbrugsforeningen i Halden. Sammen med overingeniør Erik Erichsen hadde han noen tanker om ikke damp fra kjernekraft kunne være løsningen for energiforbruket for fabrikkene på Kaken. Randers ble i fyr og flamme: - Det var nettopp en slik løsning han drømte om! Nok en gang utviklet det seg i rekordfart. Ved en skjebnens tilfeldighet var Hauge akkurat det året statsråd igjen, denne gang som justisminister. Han sørget selvfølgelig for den nødvendige politiske drahjelp. Odd Dahl ble budsendt, og gikk straks i gang med de praktiske forberedelser. Den dynamiske trio fra sju år tilbake var igjen operativ. Alt 18. mai 1955 hadde regjeringen klart forslag om å bygge en atomreaktor i Månefjellet i Halden. Og 14. juni gjorde Stortinget sitt enstemmige vedtak og bevilget 13.9 millioner kroner i tillegg til formålet. Men Randers var så oppsatt på å komme i gang at han startet sprengningen i fjellet før Stortinget hadde gitt klarsignal!
Ekspressfart
Under alle omstendigheter: Beslutningen om å bygge Halden-reaktoren ble gjennomført med en mirakuløs ekspressfart. Det tok bare to måneder fra Jarlsby kom med sine ønsker til saken var klubbet på Løvebakken. Så kan man spørre: Var det ikke noen motstand mot et prosjekt med slik miljø- og sikkerhetsrisiko i seg? Nei, ingen hadde slike motforestillinger. Derimot var det vitenskapsmenn som syntes satsingen på den nye energiform tok altfor mye midler fra grunnforskingen.
Kong Olavs pappskive
Det ble nå fire hektiske byggeår inne i Månefjellet. Problemene var nye og mange, og det manglet ikke på vanskeligheter under veis. Særlig var det stor diskusjon om selve reaktorlokket skulle være buet eller flatt. Trollmannen Odd Dahl, som var byggmester for reaktoren, fikk sin vilje. Lokket ble flatt. 10. oktober 1959 var endelig dagen kommet da Halden-reaktoren offisielt skulle settes i drift. Kong Olav skulle starte den. Men en skygge av tvil hadde falt over både Randers og Dahl. De turde ikke henlegge det høytidelige øyeblikk til selve reaktorhallen inne i fjellet. Så det var ordnet med en provisorisk anordning utenfor inngangen. Her var det installert en pappskive som kongen skulle trykke på for å markere at reaktoren var kritisk og i gang. Men pilene på denne innretningen hoppet både hit og dit. Så da kongen hadde startet det hele, tok han et lite forbehold: – Nå sies det at den går, konstaterte han. Men majesteten kunne ta det med ro. Haldenreaktoren var i full gang og oppførte seg som den skulle. Det var en stor dag i byen. Begivenheten fikk til og med et litterært ettermæle. Forfatteren Bjørn Gunnar Olsen, som bodde bare et par hundre meter unna, plasserte hendingen 10. oktober 1959 inn i en av sine bøker.
Fra nasjonalt til globalt
Gunnar Randers satset på at den heilnorske Halden-reaktoren skulle innlede en ny æra i vårt land: Kjernekraften som en bærende energiform ved siden av vannkraften! Men «tsaren», som han ble kalt, fikk ikke sine ønsker oppfylt. Veien framover tok en annen retning. Det internasjonale samarbeidsorgan for de vestlige land, OECD, kastet nemlig sine øyne på Halden. Randers ville først ikke dele vår kompetanse med de store. Og ga i første omgang frierne kurven. Men det viste seg at Institutt for Atomenergi ikke hadde penger til de store investeringer som foresto. Så sendte Randers først noen forsonende signaler til OECDs hovedkvarter i Paris og deretter Jens Christian Hauge. Den pengelense Hauge satt uten noen honnører på hånden ved forhandlingsbordet i den franske hovedstaden. Men han viste ikke sine dårlige kort for sine motspillere. Derimot spilte han på deres klart uttalte interesse for å komme til Halden. Og han tok stikket. OECD betalte godt for at «Atomen» i Månefjellet skulle bli et internasjonalt reaktorprosjekt. Men i virkeligheten var det Norge - og Halden - som fikk størst nytte av internasjonaliseringen. Med opptil tjue land som sendte sine folk hit til byen for trening og forskning var det vi som ble sittende med bonusen. Selv om «tsaren» tapte den nasjonale identitet, ble dette «tap» likevel en gevinst.
Demonstrasjoner mot Atomen
Randers annen målsetting ble heller ikke nådd: Å innføre atomkraften som energikilde i Norge. Optimismen i sekstiåra ble til tvil i syttiåra. I 1979 sa Stortinget etter mye om og men endelig nei til atomkraft i Norge. Sikkerheten - eller rettere sagt usikkerheten - ved kjernekraften var etter hvert blitt et sentralt tema i samfunnsdebatten. Ikke minst gjorde Three Mile Island-ulykken i USA med radioaktive utslipp et sterkt inntrykk. Nå ble kritiske blikk rettet mot «Atomen». Ikke bare det - miljøaktivister hadde reaktoren som mål for sine aksjoner og demonstrasjoner. Kravet om å stenge reaktoren ble stadig mer hørbare. Ingeniørene på IFA hadde verken ved høgskolen i Trondheim eller ved universitetene ute i verden fått noen opplæring i hvordan man skulle tackle slike situasjoner. Det klarte de da heller ikke så godt. Det ble ikke bedre av at trange budsjetter og rasjonalisering gjorde at den nye leder for IFA, Viking Olver Eriksen, i 1976 foreslo som ett av sparealternativene å nedlegge hele Halden-reaktoren. På lokalt hold tente man imidlertid en motvarme. Og nedleggingsplanen ble lagt til side.
En A byttes med en E
Instituttet var nå i en vanskelig situasjon. For det var ikke så greitt å være et senter for kjernefysisk forskning i et land som selv ikke ville ha kjernekraft. På den annen side hadde man opparbeidet en verdifull kompetanse. Og utlendingene var fortsatt villig til å komme. Løsningen ble at man skulle benytte kunnskapen og innsikten til beslektet energiforsking. For å markere dette byttet man ut en A med en E. Institutt for Atomenergi ble til Institutt for energiteknikk. Man gikk fra IFA til IFE.
Den paradoksale suksess
Strategien lyktes. Det nye IFE vant nye markeder. Datateknologi, automatikk, prosesskontroll, simulatorer til Nordsjøen og robotliknende løsninger ble tryllet fram både i Månefjellet og i de stadig flere bygninger man la under seg i Os allè. La oss heller ikke glemme Kjeller. Det var her det opprinnelige IFA ble grunnlagt. Her tok man nå opp utprøving av alternative energiformer og en utvidet forskning også utenom kjernekraften. Men veksten i Halden ble etter hvert større, og Halden har i dag praktisk talt like mange knyttet til seg som hovedbølet på Romerike. Det er i grunnen et lite mirakel at en atombedrift uten atomer skulle få slik suksess. For det var litt av en bragd som ble gjennomført ved dette hamskifte. IFA som ble til IFE åpenbarte seg som en pioner for en allmenn forskning og en generell teknologisk utvikling. Istedenfor bare å dø hen da Norge sa nei til selv å bruke atomenergi. En paradoksal suksess kan man si. Det er som vi vet også knyttet virksomhet til selve reaktoren. Eksperter fra nær tjue land får opplæring ikke minst i sikkerhetstiltak inne i Månefjellet. De forsker og trener seg opp til å betjene seg av kjernekraften i sine hjemland. Her i det kjernekraftfrie Norge. Nå har regjering og Stortinget forlenget Halden-reaktorens levetid. Samtidig som samarbeidsavtalene med alle de andre OECD-landene vil rullere. I alle fall i en periode det er mulig å skue framover synes virksomheten i Halden å være sikret. Eventyret i Månefjellet er ikke bare et eventyr. Men også en virkelighet.

Hovedkilde for denne artikkel er Olav Njølstads bok «Strålende forskning. Institutt for energiteknikk 1948-98». Tano Aschehoug 1999.

ARVID JOHANSON, tekst